Rognlihaugen (Sukkestadsetra)

Rognlihaugen eller Sukkestadsetra ble skyldsatt og utskilt fra Kongens Allmening allerede i 1714. Mange i rettsapparatet var imot dette, da de mente at når området ble eneeid, kunne det gjerdes inn ”til skade for de andre seterliggerne”. Men skyldsettingen gikk sin gang. Området var ganske så omfattende. Retten utviste følgende grenser:

”Fra setervollen var det et godt musketskudd (ca. 500 m) mot nordvest til Skjærsjøen der Lands, Vardals og Totens eiendommer støter sammen, og som var grense. Så fulgte grensa Skjærsjøelva til rett for sydvestre Rognlikampen og til Kampen. Den ligger sydvest for setra. Fra nordenden av Skjærsjøen gikk grensa mot øst til Rørmyrene og myrdraget som går fra stormyrene like til den førnevnte sydvestre Rognlikampen, som således er markeskille på to sider”.

Setra hadde fulgt garden Sukkestad, amtmann Sommerfelts slektsgard, som dengang var udelt.

For ettertiden ble denne handelen til stort savn for eiere av Sukkestadjord, da de ikke har bruksrett i Toten allmenninger.

Parsellen har gått på handel. Vestre Toten kommune var eier fram til 1970, da det ble foretatt et makeskifte. Rognlihaugmarka kom da tilbake til allmenningen.

TROLLHEIM

Foranledningen til at ”Trollheim” ble bygd må vi gå litt tilbake i tiden med. I år 1892, mens skogen sto grov og gammel over Lands- og Vardals åser, fabrikkerte Raufoss fyrstikker. Bestyreren, Nils Frøisland, verkmesteren John Johansen samt Håkon Svendsen var de ivrigste fugleskyttere her omkring. Nils Frøisland drev ved siden av sin stilling som bestyrer ved fyrstikkfabrikken også en del skogshandel. I 1892 kjøpte han et skogstykke på Vardaslåsen, kalt Trehørningen, altså det som nå tilhører Matias Vildåsengen. Det var stor og tett skog i Trehørningen den gang, og en bjørn hadde også sitt tilhold der. Den ble sett av mange, men gjorde ingen fortred.

Da tiden kom og skogen skulle hugges og drives ut, ble det til at en hytte måtte bygges, slik at huggere og kjørere kunne ha noe å bo i. Hytta ble hetende Bjørnsgård, selvfølgelig av den grunn at bjørnen hadde sitt tilhold der omkring. Denne hytta, altså gamle Bjørnsgård, ble stående også etter at skogen var utdreven. En del år framover sto den ulåst og tjente da som nattlosji for oss som den gang ferdedes i skog og mark på jakt og fiske.

Da Raufoss Fyrstikkfabrikk ble solgt til Staten og det ble anlagt patronfabrikk, kom det mange folk fra arsenalet i Kristiania. En kan nevne Martin Østby, Peder Kristiansen og Karl Torp med mange flere. Disse tre var ivrige fiskere og slo følge med oss som var kjente i traktene oppover til Skjærsjøen, på fisking og multeplukking.

Vi losjerte da som alminnelig i Bjørnsgård. Årene framover ble det flere og flere jegere og fiskere, men en dag ble Bjørnsgård av forskjellige årsaker låst.

Patronfabrikken ble utvidet til å fabrikkere brannrør og granater samtidig som det ble anlagt kruttverk. I året 1900 kom det igjen mange, og da artillerister, fra arsenalet i Kristiania opp til Raufoss. Blant dem var det en ved navn Harald Jahr, en ivrig jeger og sportsmann som nok ikke gav seg over om det møtte vanskeligheter. En lørdag i begynnelsen av året 1901 drog Harald Jahr innover åsen for å skyte tiuren på topp. Har sleit i nysnø og tung føre, men kom omsider helt utslitt ned til Bjørnsgård. Men Bjørnsgård var låst. Redningen var innenfor døra, bare låsen hindret. Et velrettet skudd blåste låsen vekk og nattlosji var sikret for denne turen også. Jahr kom hjem uten å ha tatt noen skade, dog måtte han døyve en skrape for det istykkerskutte låset, selv om en ny var kjøpt og satt på igjen. Vi jegere og fiskere kom sammen og diskuterte hendelsen og ble enige om å bygge en hytte ved Skjærsjøen slik at både fiskere og jegere kunne finne tak over hodet enten det var sommer eller vinter.

Det ble vedtatt at hytta ikke under noen omstendeligheter skulle låses, men være redningen for hvem som helst som kom utslitt til hytta. Dog måtte da vi som skulle bygge den ha fortrinnsrett til å ligge på briskene, men som regel var det heller ikke aktuelt. John Johansen ble valgt til å underhandle om tomt. Han fikk tillatelse av bestyrelsen i almeningslodd nr1, for en avgift av 50 øre pr. år, til å bygge hytte der hvor ”Trollheim” nå står. Byggekomite` ble valgt, kostnadsoverslag gjort og 15 mann av oss gikk sammen om hytte på deling, slik at det skulle bli kr. 14,- på hver. Da en ukes fortjeneste den gang var ca. kr. 15,- var jo kr. 2,-, som vi hver uke måtte innbetale, ikke så lite penger. Tømmer kjøpte vi i Rognlihaugmarka, hugg og kjørte det fram. L. G. Roseth og gamle Kristian Flatlien var byggmestre. I midten av juli måned 1901 var hytta, som da allerede var døpt ”Trollheim” ferdig. Vi andelshavere drog en lørdag aften, nevnte år, innover, og hadde med oss forskjellig innbo. Innvielsesfesten ble selvsagt holdt med det samme, og som festtaler var verksmester Karl Asak. Han sa blant annet at vi hadde arvet mange ting fra våre foreldre og at vi også hadde arvet utfartslengselen med jegerens og fiskerens blod i våre årer. Talen ble mottatt med begeistring og fedrelandssangen ble sunget. Festen fortsattei godt kameratskap til langt på natt. Alle var jo glade for at hytta var reist, og det var sikkert flere som takket skjebnen for det bortskutte lås.

Skal vi nå si noe mer om ”Trollheim” så kan det uten overdrivelse sies at den har svart til hensikten. Og det er sikkert mange som har funnet ly der når det knep som verst.

R a u f o s s ,  den  16.  juli  1946.

K l a u s   F l a t l i e n